0-12 uker

Litt inspirert av Rebecca og hennes blogg om sheltien Milo, bestemte jeg meg for å sette sammen et innlegg av Kenzie fra 0-12 uker.

1dag

1 dag

1uke

1 uke

2ukerd

2 uker

3ukerd

3 uker

4ukerb

4 uker

5ukered

5 uker

unnamed-2-copy

6 uker

7uker

7 uker

10264212_1000850869941664_703190130987950399_o-1

8 uker – her sammen med kullsøsken og to soble søtinger fra et kull som ble født like etter.

1908241-12-1419155514864

10 uker

dsc02413-copy

11 uker

dsc02424-copy

12 uker

Å mimre tilbake på denne måten får meg til å savne valpetiden noe forferdelig, men prøver å minne meg selv på at det tross alt er deilig å slippe tissedammer og ødelagte sko hele tiden. Likevel er jeg i planleggingsfasen av hund nr 2, som forhåpentligvis er i hus i 2019

Reklamer

Min sjelevenn

Det var mange tilfeldigheter som gjorde at min første hund Spés havnet hos meg da jeg var bare 15. Såpass mange at jeg klarer ikke helt å tro det bare var tilfeldigheter.  Jeg vinglet lenge mellom rasene Shetland sheepdog og Mittelspitz. Jeg kjente til spisshundenes væremåte mye bedre enn gjeterhundene, og sånn sett var Mittelspitz et naturlig valg. Men valget falt likevel på sheltien til slutt. Jeg ville ha valp, forme den fra begynnelsen av. Jeg sto på liste på et kull hvor for få valper ble født, og slik utgikk plan A. Plan B var et annet kull hvor kommunikasjonen mellom meg og oppdretter hadde vært for dårlig (mest min feil, jeg var redd for å mase og hadde vel heller i oppdretters øyne da virker uinteressert), og dermed utgikk også plan B. Plan C var en oppdretter som egentlig hadde vært like aktuell hele veien, men hun skulle ikke ha kull før om en stund, og der var det vel allerede lange ventelister. Jeg begynte å frykte at det skulle gå lenge før jeg fikk egen hund. Så viste det seg at hun hadde en unghund som skulle omplasseres. Vi avtalte å møtes så jeg skulle få treffe henne. Som sagt, så gjort.

400

Eagermind Saeta Culaira, Spés, var en sobel sheltietispe på 1,5 år. Utrolig vakker, og med en veldig myk, litt tilbaketrukken væremåte. Jeg falt pladask, visste at det var meningen at hun skulle bo hos meg, og overtok henne sent i juni 2011. Jeg var som sagt 15 år gammel, og er evig takknemlig for at Caroline tok sjangsen på å la Spés komme til oss, til meg.

Hadde det ikke vært for en oppdretter som var villig til å se bort fra alder, og støttende foreldre som gjenkjente at hundeinteressen ikke «bare var en fase», tror jeg livet mitt ville være annerledes nå, og ikke til det bedre. Spés ble min sjelevenn og redning. Det høres dramatisk ut, men tiden før hun kom til meg hadde jeg det ikke spesielt bra. Jeg ble aldri mobbet, jeg hadde en fantastisk familie, men jeg bodde på et lite sted hvor man egentlig måtte være som alle andre for å passe inn. Jeg gjorde ikke det. Jeg hadde andre interesser, og følte ikke jeg hørte til. Jeg var veldig sjenert, lukket, og holdt meg mye for meg selv. Jeg var alltid veldig sliten, og ville helst ligge i sengen hele dagen. Når jeg nå som 20-åring reflekterer tilbake på den tiden, innser jeg at det antakelig var snakk om depresjon. Jeg innser også at foreldrene mine nok så på Spés som en mulighet til å få meg ut, ut av døren, ut av depresjonen. Enten de visste at det var det det faktisk var eller ikke. Uansett viste det seg å stemme. Spés var min motivasjon for å komme meg ut og takle livet, og rett og slett komme i gang. Dette kommer til å høres så ufattelig klisje ut, men Spés ble min absolutte sjelevenn. Hun var grunnen til at jeg endelig følte at jeg hørte til et sted. Vi hørte jo sammen.

75743_10150328751345641_732375640_15652192_1561428_n

Dessverre ble tiden sammen med Spés alt for kort. Hun rakk ikke fylle 3 år før vi opplevde det verst tenkelige for en hundeeier; husbrann. Jeg mistet min bestevenn den dagen. Men ikke før hun hadde lært meg å møte verden på en ny måte. Like etter dro jeg på utveksling til USA. Jeg ble presset ut av komfortsonen min, og jeg vil påstå at jeg lærte mer om meg selv og verden på de 10 månedene enn jeg hadde gjort de 15 tidligere årene til sammen. Når jeg kom tilbake til norsk jord var savnet etter egen hund enormt, og etterhvert kom en ny sheltie i hus; Kenzie. Resten er vel historie, som man sier.

Jeg elsker Kenzie over alt på jord, og hun er på mange måter en mye enklere hund å leve med enn hva Spés var. Spés hadde endel redsler, og var tidvis mye å takle for en 15åring. Men hun lærte meg ekstremt mye, og hun var en av de once in a lifetime-hundene som aldri kan erstattes.

Klisjé eller ikke – hun var min sjelevenn og reddende engel.

Utstillingstrening i Skien

Tidligere denne måneden var vi på utstillingstrening som flinke Marita Kristoffersen tok initiativ til. Utrolig hyggelig og lærerikt, veldig nyttig for oss som er påmeldt NKK Drammen og dermed vår første ordentlig utstilling allerede 5. juni. Jeg kjenner nervene begynner å komme allerede, og med eksamenstiden rett før blir det litt begrenset hvor mye tid vi egentlig har å trene på. Men så drar vi jo mest for gøy, så vi kan overleve litt tull og fjas i ringen også.

img_6543img_6537img_6493

Hun står jo ikke helt perfekt, og travinga sliter vi også litt med i og med at passgang er det som ligger naturlig for henne. Men samme kan det være, bikkja er da fin likevel. Så får vi heller trene mer i forkant av en eventuell neste utstilling!

Stallhund

I går var vi så heldige å få lov til å bli med og besøke Stall Berås, hvor Kenzie for første gang skulle få nærkontakt med hest. Jeg var forberedt på å måtte ta ting veldig rolig, det er jo trossalt snakk om svære dyr som såklart kan virke skremmende på en 8kgs hund. Vi tok henne først med inn i stallen hvor fineste hesten Gijs sto bundet for å sales opp. Han er en tolmodig og hundevandt fyr på 19 år, så det var en perfekt anledning for å drive litt sosialisering med hest i trygge omgivelser.

(Nesten alle bildene i dette innlegget er tatt av Susanne Ribe)

img_402820copy

Det viste seg raskt at Kenzie syns hester bare var kule, så vi tok med Gijs og hunden til paddocken for å ri litt. Hun var fremdeles like tøff, men samtidig forsiktig rundt hestebeina – akkurat slik vi ønsker. Når det ble min tur på hesteryggen ble hun dog litt for tøff, for i forvirrelsen over hva i all verden jeg gjorde oppå der, så vi at hun ble litt for uforsiktig rundt beina på Gijs. Ikke at det var noe farlig, for han reagerer ikke, men ikke alle hester er like tolmodige som han.

img_401920copyimg_399420copy

Etterhvert fikk hun lov til å sitte med meg på hesteryggen, noe som virkelig falt i smak. Jeg har jo en hund som helst er på meg som en klegg og ønsker å være med der det skjer, og dette var åpenbart ikke noe unntak.

img_400020copyimg_401120copyIMG_4002 copy

Altså, se på gliset hennes da?!

Vi komme nok til å behøve mer tilvenning til hest, men det skal nok ikke bli altfor vanskelig å trene henne til å bli en god stallhund. Det er trossalt enklere å jekke henne ned litt, enn å måtte jobbe med en hund som er redd.

img_403120copy

Vi storkoste oss i stallen, for min del hadde det rukket å bli hele 6 år siden sist – men dette fristet absolutt til gjentakelse i nær fremtid! 

Løpeglade gjeterhunder

Lørdagen som var møtte vi Christina og Border collien Mikke for å la hundene løpe litt fra seg. Det passer perfekt at vi begge har gjeterhund som er omtrent i lik alder, begge med mye energi og samme måte å leke på. Jeg og Christina har også en del av de samme utfordringene når det kommer til å kontrollere gjeterinstinktene deres i hverdagen, selv om Mikke naturlig nok har litt større gjeterinstinkt enn hva Kenzie har. Det er i hvertfall deilig å kunne lufte litt frustrasjon til noen som skjønner akkurat hva jeg mener, og dele litt erfaringer.

Vi prøvde også å ta noen oppstilte bilder med to sammen, men det var enklere sagt enn gjort. Kenzie er litt ukomfortabel med å sitte/ligge nærme en annen hund (gir oss nok en utfordring om vi noen gang skal få til fellesdekk i LP), så det får vi jobbe litt mer med.

DSC06271 copyDSC06186DSC06151

På vei hjem ble jeg faktisk stoppet av noen som lurte på om Mikke var moren til Kenzie, sånt blir jo litt gøy. Ikke er de samme rase, og Kenzie er et par måneder eldre enn Mikke (som altså er en hannhund..).

Sheltietreff

10. april var det klart for sheltietreff på Justvik, og i alt 19 mennesker, 16 sheltier, èn kleinspitz og èn chihuahua tok turen i strålende fint vær. Flinke Beate arrangerte dette for oss i Norsk Shetland Sheepdog klubb (Sørlandet), og det er også hun som har tatt alle bildene som følger i dette innlegget.

Det er ikke alltid så lett å komme seg dit man vil med hund, når man ikke har bil, det er en utfordringer vi stadig møter på når vi vil delta på treninger, kurs eller bare komme frem til fine turplasser. Også denne gangen var nærmeste busstopp en halvtime unna møteplassen, men det gjorde ingenting når Beate og Mali møtte oss slik at hundene i samme slengen kunne få løpt fra seg det verste av overskuddsenergien før alle andre hundene dukket opp.

023-1022021Ingenting er gøyere enn en som er like løpegal, og som kan holde følge.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var spent på hvordan Kenzie ville takle så mye folk og hunder på en gang, fr det er noe hun ikke er vandt til å måtte forholde seg noe særlig til fra før. Derfor ble det ekstra gøy at hun taklet det så fint, og det er nok et bevis på hvor miljøsterk og god hun er. Det er virkelig herlig å ha en hund som også takler de tingene vi ikke har trent på – det er jo slik alle hunder som er normalt skrudd sammen bør være, men så er det dessverre ikke alltid sånn virkeligheten er likevel.

018-1019-1

Det ble tatt flere fine bilder av hele den fine gjengen, men siden sikkert ikke alle syns det er like greit å bli lagt ut bilder av på nettet, så blir det litt begrenset hva som kan legges ut. Uansett var det en herlig tur, og så gøy å få møte nye folk med akkurat samme interesser som en selv.

017

12983803_10153443001741316_7359831296758576974_o

Tusen takk for turen!

 

Smellerkurs

På fredag var vi på introkurs til smeller, og det var så herlig å få deltatt på kurs igjen, man sitter alltid igjen med så mye motivasjon på slutten! Jeg hadde sett for meg det styret med å dra med bur på buss og måtte gå et stykke osv, men vi var så heldige å få lov til å sitte på med Ingeborg og sheltien Molly, tusen hjertelig takk! Også med var Beate med sin sheltie Mali, så gøy! Og for en fin sheltietrio! ❤

12953216_10153417421361316_2040814737_o12946803_10153417421391316_159581908_oSmellerinstruktørene, Åshild og Laila,  var utrolig dyktige, og det var kjempeinteressant å få et innblikk i hva man kan gjøre etterhvert som man kommer i gang med smeller. Vi trente jo etter noen av momentene som finnes i klasse 1, men det er utrolig hvor mye man kan gjøre etterhvert som man går oppover altså! Kenzie var overraskende flink, jeg måtte vente henne ut litt men hun tar ting veldig kjapt og jeg tror absolutt at smeller er noe for oss.

Tenåringsmonster

Det viser seg jo igjen at jeg er veldig dårlig på å holde bloggen oppdatert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det, men det bunner vel til slutt i at jeg har hatt veldig lite å faktisk blogge om. Kenzie er blitt et aldri så lite tenåringsmonster, og selv om hun fremdeles er snill som dagen er lang, blir det en del frustrasjon. Derfor må jeg bare innrømme at motivasjonen til å trene har dalt kraftig, og jeg har heller gjort helt andre ting. Vi går jo selvfølgelig turer sammen, og det er jo noe jeg sikkert hadde kunnet dele bilder fra, men heller ikke det å gå tur er alltid like gøy. Kenzie – som alltid har vært hunden som har «stått på lydløs» – har plutselig begynt å bjeffe mot enkelte hunder vi møter, ikke for å være bråkete men i forventning. Hun vil jo hilse på alt og alle som kan hilses på. Det hjelper jo å vite at hun hverken er usikker eller en bølle, men det vet jo ikke de vi møter på..

Med en gang vi flyttet hit begynte vi å trene mye på det å passere biler, sykler og andre ting med hjul som var veldig spennende og som Kenzie kunne finne på å lange ut mot. Ikke helt trafikksikker, med andre ord. Det bedret seg kraftig, men nå er det som om alt er glemt og igjen er det like spennende (om ikke mer) som før. I tillegg er barn som hopper rundt eller joggere blitt noe som også er kjempeinteressant. Når det er så mye som er spennende og kan jages/gjetes eller i det minste undersøkes nærmere og aller helst NÅ, så blir det veldig slitsomt. Jeg kan egentlig ikke gå en liten tur med henne uten å ha lommene utstyrt med godbiter, mens jeg alltid må være på vakt for å ligge i forkant. Jeg vet jo at nå som hun straks er 1.5 år så er det jo helt naturlig at det blir litt sånn at hormonene raser og at hjernen rett og slett kobler litt ut. Jeg har jo for så vidt vært forberedt på det, men det er jo likevel utrolig kjipt og frustrerende og se at all jobben vi har lagt ned bare «forsvinner». Jeg håper og tror jo at det bare må gis litt tid og at ting blir som før, så jeg må jo bare holde ut.

collage
(Legg merke til matvraket som prøver å snike til seg tacorestene…)

Sånn, det var et ærlig bilde av hvordan det er å være eier til en trassig unghund. Godt å få en aldri så liten utblåsning, så lover jeg å være mer positiv i neste innlegg. For det er ikke det – vi har det jo såklart gøy sammen enda også. Hun er en drøm å ha med seg på buss og tog, hun er rolig når hun er alene hjemme, vi har det kjempekoselig på skiturer, og Kenzie er selvfølgelig med på jentekveldene vi har. Så alt er jo ikke bare grått og trist! I går deltok vi på noe som var ekstra gøy, det får sitt eget innlegg senere! 😉

Kenzie er et år!

14. oktober ble Kenzie 1 år, og dagen etter var min bursdag så da måtte vi slå til med en aldri så liten photoshoot. Veldig koselig å ha sånne bilder, så dette må gjentas en gang vi har litt bedre tid så vi kan få tatt noen bilder som kan henges opp på veggen.

IMG_5852 IMG_5831 IMG_5829 IMG_5823 IMG_5820

Playdate med Mikke

Kenzie har ikke vært her mer enn en knapp uke enda, og det meste er veldig nytt. Men hun tar det meste på strak labb, og i dag var dagen vi tok vår første tur opp til Jegersberg. Jeg visste ikke helt hvordan vi skulle komme oss dit, så da var det greit at vi hadde avtalt playdate med BC-valpen Mikke og Christina, som heldigvis fant veien.

IMG_5533 IMG_5526

IMG_5515 IMG_5519 IMG_5510

Helt herlig å se dem leke sammen, da Kenzie kan ha litt høy intensitet og bli for mye for roligere, eldre hunder. Men Mikke på snart 5mnd er jo like gira som henne, så de gikk kjempefint sammen. Det som var litt gøy er at de matcher så bra også, begge merle (Kenzie uten tan, riktignok) og med et øye som er halvt blått og halvt brunt hver. IMG_5507 IMG_5503

Ellers begynner jenta mi å vokse inn i kroppen sin, og er ikke lenger så «skranglete». Hun har fått et mye mer voksent uttrykk, og har blitt riktig så vakker spør du meg.